Sem kirke

Sem kirke er en gammel kirke i romansk byggestil som ligger ved Jarlsberg hovedgård utenfor Tønsberg i Vestfold. Kirken ligger i Tønsberg kommune. Steinkirken har gjennomgått flere utvidelser og endringer og har i dag rundt 300 sitteplasser.

Dagens kirke ble opprinnelig bygd omkring 1100 ved den gamle Sem kongsgård. Sannsynligvis var en kirke av tre da allerede oppført her, kanskje som en av landets aller første. Før reformasjonen var kirken viet til St. Olav. 

I Borgartingsloven fra midten av 1100-tallet nevnes Sem kirke som en av seks fylkeskirker i Viken, kystlandet på begge sider av Oslofjorden. Det skal ifølge sagaen Ågrip ha vært i denne kirken kong Harald Gille bar jernbyrd for å bevise sin farsætt rundt 1125.Historiker P. A. Munch mente også at det var i Sem kirke at baglerkongen Erling Steinvegg bar jernbyrd for sin kongsrett i 1204. 

Kirken er omarbeidet og utbygd flere ganger, men har likevel bevart sitt middelalderpreg. Den opprinnelige kirken bestod av  bare kor og skip. Våpenhuset, sakristiene, takrytteren og gravkapellet er senere tilbygg. På utsiden av korets sydvegg er det relieffer med motiver fra dyrekretsen og Æsops fabler.
Inne i kirken er det både et krusifiks og fire skulpturer fra senmiddelalderen. Prekestolen er fra 1592. Inntil kirken mot øst er det bygd et lite gravkapell for den wedelske familie ved Jarlsberg hovedgård.[6]

Slagen kirke

Slagen kirke er en langkirke fra 1901 i Tønsberg kommune i Vestfold fylke. Den er bygd i teglstein og har to store tårn mot vest. Kirken har over 500 plasser. Arkitekt er Halfdan Berle.

Kiste med kranser og bårebuketter under en begravelse i kirken 2015. Alterbildet og freskene innenfor portalen ble malt av Kåre Øijord da bygget ble restaurert 1955–1958.På samme sted stod gamle Slagen kirke, en enkel gråsteinskirke fra middelalderen[2] som var viet til St. Bottolph (Den hellige Botolf av Ikanhoe). Den brant i 1898.

Kirken har altertavle fra 1901 og er ellers utsmykket blant annet med det gamle altermaleriet fra 1857 fra den forrige kirken. Slagens eldste bevarte altertavle, et flott seinmiddelaldersk alterskap fra omkring 1480 med tolv bildefelt som skildrer den hellige Ursulas reise til Rom, befinner seg nå i Oldsaksamlingen i Oslo.
Slagen kirke ble restaurert, det vil si pusset opp og ominnredet, av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1955 til 1958.[3] Den fikk da freskomalerier av Kåre Øijord. Kirkeorgelet er fra 1972 og har 32 stemmer. 
Rundt kirkebygget er det kirkegård. Der er Vestfold-maleren Sven Jørgensen gravlagt. Like ved er også et kapell. Noen hundre meter unna ligger Oseberghaugen, en rik skipsgrav fra vikingtida der Osebergskipet ble gravd ut i 1904. 

Pilegrimskirke i Færder

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke er Nøtterøy prestegjelds hovedkirke. Det er tidligere dokumentert rester av et gravfelt innenfor kirkegårdsområdet, inklusive en ryttergrav.

Kirken er korsformet, dets vestskip og tårnfot er fra det opprinnelige kirkebygget i 1100, bygget i gråstein. Kirken er utvidet mot øst i to tilbygingsetapper, i 1839 og 1883. Hver av disse påbyggingene imøtekom nye behov og stilutvikling og endret kirkens preg fullstendig. Mye av inventaret, blant annet alteret og prekestolen, ble laget i 1883.

Opprinnelig var kirken viet til Jomfru Maria, og dens festdag var 16. august. Dette fremgår både av biskop Eysteins jordebok, 1398, og et brev fra Pave Johannes XXII, sendt av Avignon i Syd-Frankrike i 1323. I dette brevet, som er den eldste etterretning om kirken, omtales kirken slik på latin: "ecclesia de Niotaroy...beatissime virgins Maria constructa".

D.e. "Nøtterøy kirke...bygget til ære for den salige jomfru Maria".

Brevet fra 1323 om avlat for besøkende til Nøtterøy kirke kan muligens antyde at kirken da var sterkt brannskadd og trengte penger. Et slikt avlatsprivilegie betyr at kirken trolig har vært besøkt av pilegrimer på enkelte av årets helligdager viet til Sta. Maria,

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.